Fôringsmaskin sender fôret ut i en merd.

Sirkulær økonomi er to ord som vi hører oftere og oftere. Er det nytt? Nei.

Av forskningssjef Robin Ørnsrud og forskningssjef Erik-Jan Lock

Reiser du til Kina, stedet der akvakultur sannsynligvis oppsto først for flere tusen år siden, finner du metoder som er prakteksempler på sirkulær økonomi. Der har de dyrket gresskarper i dammer og når fisken ble høstet, brukte de slam fra bunnen av dammen til å gjødsle plantene mellom dammene. Gress som vokste der ble igjen til fiskefôr og bladene fra trærne ble fôr til silkeorm. Når silkeormene ble pupper, ble de høstet og kokongene ble til silke og larvene fra kokongene ble fôret til fiskene igjen. Dette viser en type sirkulær økonomi som produserer produkter underveis (fisk og silke) og der råvarebruk, avfall, utslipp og energiforbruk blir redusert til et minimum.

I dag produserer vi mat i en mye større skala og vi har kanskje tapt noe underveis. Mat og fôringredienser blir importert fra den andre siden av verden og vi sender våre produkter ut igjen. Det er ingen tvil om at dette kan være et effektivt system, men det er også et sårbart system. Den dramatiske befolkningsveksten vi har sett de sist tiårene skaper et enormt press på ressursene og økosystemet. Matsikkerhet, det å skaffe nok mat til verdens befolkning, står derfor høyt på agendaen i Norge og EU. En sirkulær økonomi kan bidra til økt matsikkerhet.

Havbruksnæringen har i dag et økende behov for fôrråvarer, både i form av protein og fett. De viktigste ingrediensene i fiskefôr er vegetabilske produkter, som soya. De transporteres fra andre verdensdeler for å bli til norsk fiskefôr. I fremtiden kan insektprotein bli en viktig ingrediens i dyrefôr. Insekter er meget gode til å omdanne organisk avfall til verdifulle proteiner som vi kan bruke i dyrefôr. Dette gjelder spesielt fôr til fisk og fjørfe, som også spiser insekter i sitt naturlige miljø. Når vi tenker på at store mengder brukbar mat rett og slett blir kastet som avfall i dag, og at insekter kan spise dette avfallet, så har man et godt utgangspunkt for en bedre utnyttelse av denne ressursen.

Men det stopper ikke der. Avfall fra fiskeoppdrett, som fôrspill og avføring fra fisk, har tidligere blitt sett på som et miljøproblem og ikke en ressurs. Man kan imidlertid ta vare på de verdifulle næringsstoffene gjennom såkalt multitrofisk akvakultur. Det betyr at avfallet fra fiskeoppdrett blir utnyttet til produksjon av skjell og makroalger som tare. Skjell og tare kan vi deretter utnytte som en fôrressurs, og kanskje også som menneskemat? En annen variant er at vi bruker slam fra settefiskanlegg som jordforbedringsmiddel for å øke produksjonen av mat på land.

En slik sirkulær økonomi skaper imidlertid også nye utfordringer. Vi vet at matskandaler kan oppstå på grunn av forurensing av fôr til produksjonsdyr. Både forurensende kjemikalier og smittestoffer kan overføres via fôr til husdyr og til slutt til konsumenten. Det er derfor viktig å sikre at fôr til matproduserende dyr er trygt å spise slik at man unngår negative konsekvenser i resten av matkjeden. Det betyr at man må ha kontroll på hvilke risikofaktorer som er til stede i en slik kjede, for eksempel tungmetaller fra insekter fôret med tang eller algegifter fra blåskjell.

Men at vi må tenke nytt for å produsere nok mat i framtiden er tydelig. Derfor forsker vi på nye fôrressurser i en sirkulær økonomi, og hvordan disse vil påvirke produksjonsdyret og til slutt konsumenten. Også i fremtiden skal maten på middagsbordet være næringsrik og trygg!

Denne kronikken sto på trykk i Fiskeribladet onsdag 22. november 2017.

Tips en venn

Avbryt

Eposten er blitt sendt

Footer