I månedene før hun disputerte brukte Nina Sylvia Liland store deler av fritiden på å skape filmen «Å fôre en laks», som hun har laget i privat regi.

I januar ble det klart at Nina Sylvia Liland vant Hjernekraftprisen 2014. Prisen, som deles ut av Forskerforbundet, fikk hun for filmen «Å fôre en laks», som er laget i privat regi.

Liland begynte arbeidet med filmen i september i fjor, og leverte den inn til Forskerforbundet i november. Bare noen uker senere skulle hun disputere for doktorgraden sin.

– Jeg var helt utkjørt i desember. Men jeg måtte gjøre det. Jeg hadde jo bestemt meg for det, sier forskeren, som nå jobber som postdoktor ved NIFES.

Mye kveldsarbeid

Liland hadde lenge hatt lyst til å lage en film da hun omsider satte i gang med arbeidet etter sommeren i fjor.

– Jeg er veldig opptatt av forskningsformidling, sier Liland, som også deltok i Forsker Grand Prix i 2012.

– Jeg tenkte en stund på å lage en video om mitt fagfelt, men man skal ha tid til det også. Så dette var et fritidsprosjekt utenom arbeidstid.

Det gikk med ganske mange kvelder til å lage filmen, forteller Liland, som fikk god hjelp av samboeren, som har erfaring med filmproduksjon.

– Han satt lenge og redigerte, og jobbet mye med lyden, sier hun.

Jungel av klipp

Liland brukte et speilreflekskamera til å filme intervjuene av forskningssjef Rune Waagbø og forskningsdirektør Bente Torstensen. Flere av arkivklippene hadde hun fått av Waagbø, mens ett av klippene var hentet fra Youtube.

– Men det var vanskelig å finne videoer og musikk som det er lov å bruke, sier Liland.

Klippene om El Niño hadde hun tatt fra en side til de amerikanske myndighetene.

– Jeg ville ikke bruke bilder som kom fra industrien, jeg ville holde det nøytralt, sier Liland, som synes det var litt slitsomt å finne frem i jungelen av filmklipp.

– Men når man først har gjort det én gang, så vet man hvordan man skal gjøre det neste gang, sier hun.

– Når et annet publikum

Liland tror de fleste forskere vil klare å lage en enkel film selv, men har likevel et godt råd til andre som går med en liten filmskaper i magen.

– Man lærer jo når man gjør det, men det blir et bedre resultat hvis man allierer seg med kjentfolk som har utstyr og som kan det, sier hun.

Liland er likevel klar på fordelene med forskningsformidling på video.

Man når et annet publikum enn med tekst. Det er en lavere terskel for folk å se en video enn for eksempel å lese en kronikk, sier hun.

Tips en venn

Avbryt

Eposten er blitt sendt

Footer