FIskefôr sendes ut i en merd.
Foto: Eivind Senneset

Biprodukter fra kjøttproduksjon kan bli en viktig fiskefôrressurs, men da er det essensielt å unngå storfeprodukter. Derfor utvikler NIFES en bedre metode for å finne ut hvor biproduktet kommer fra.

– Flere deler av et slaktet dyr blir ikke brukt til mat, men har likevel god næringsverdi. Jeg pleier å spørre studentene mine om hvor mange som har spist levergryte eller blodpannekaker. Før var man flinkere til å bruke hele dyret, mens nå er det færre produkter som ikke er rent kjøtt, sier Robin Ørnsrud, forskningssjef ved NIFES.

De delene av dyret som ikke ender opp på matbordet til forbrukeren kan bli til prosesserte animalske proteiner (PAP). Dette kan blant annet være blodmel, fjærmel eller kjøtt- og beinmel, og mye av det er gode protein- og fettkilder som gjerne vil kunne brukes som fiskefôr.

– PAP er først og fremst en ressurs, sier Ørnsrud.

Forbudt etter kugalskap

I Europa var det lenge forbudt å bruke animalske biprodukter i fôr på grunn av kugalskap-utbruddene for noen tiår tilbake. Det er fremdeles forbudt å bruke PAP fra drøvtyggere, men for andre arter er regelverket blitt endret de siste årene. Dermed er det tillatt å bruke biprodukter fra blant annet kyllingproduksjon i fiskefôr.

– Det skulle egentlig bare mangle. Det vil være fornuftig å bruke det til matproduksjon. Det dreier seg om protein og fett, som er en mangelvare i store deler av verden, sier Ørnsrud.

Viktig sporbarhet

PAP som blir brukt til fôr blir varmebehandlet og malt opp. Dermed får man et godt prosessert produkt som kan være vanskelig å kjenne igjen. Men skal man bruke animalske biprodukter i fiskefôr, er sporbarhet helt essensielt. Man må kunne vite hvilket dyr biproduktet kommer fra.

I dag finnes det to godkjente metoder for å finne ut av dette. Den mest avanserte metoden kan kjenne igjen DNA og dermed identifisere hvilken art det animalske biproduktet stammer fra.

– Vi utvikler også en tredje metode, der vi bruker proteinprofilene til PAP-et til å bestemme både art og vev, forteller Ørnsrud.

Én av fordelene med den nyeste metoden er at man kan bestemme hvilken type vev biproduktet kommer fra, for eksempel blodmel eller beinmel. Hvis det finnes rester av storfekjøtt i fôr, kan denne metoden hjelpe med å identifisere kilden til forurensingen.

Den nye metoden vil også kunne «renvaske» fôr med PAP fra melk. Dagens DNA-test klarer ikke å skille om PAP kommer fra melk eller andre deler av storfe, mens den nye metoden vil klare å skille dem fra hverandre. Dette er viktig siden PAP fra storfe og andre drøvtyggere er forbudt å bruke i fôr, mens biprodukter fra melk, som myse, er tillatt. Dermed vil man nå få en mer presis metode, som er viktig for å kunne riktig identifisere eventuell ulovlig bruk av storfe-PAP i fôr.

NIFES jobber med å videreutvikle nye analysemetoder for PAP, med tanke på at de i fremtiden skal kunne brukes i overvåkning av fôr.

Tips en venn

Avbryt

Eposten er blitt sendt

Footer