Foto: Helge Skodvin

Feit fisk som laks inneholder miljøgifter - men kan det være mer risikabelt å la være å spise fisk?

Av forskningssjef Robin Ørnsrud

Sommeren 2013 har vært preget av oppslag i media om hvordan oppdrettslaksen kan true helsen vår. Overskrifter som ”Ikke spis oppdrettslaks” har satt en støkk i befolkningen og mange har vært oppriktig bekymret for om de har forgiftet barna sine ved å spise laks gjennom graviditeten. Dette er kanskje en risiko mange synes er unødvendig å ta?

Hvordan folk oppfatter risiko bestemmes både av subjektive vurderinger og sosial kontekst. Informasjon blir filtrert på mange ulike måter slik at det ofte oppstår et misforhold mellom reell og opplevd risiko. For eksempel er det ikke uvanlig å føle seg mer utrygg i et fly enn i en bil, selv om det statistisk sett forekommer flere dødsulykker per personkilometer på veien. Forskning har vist at opplevelsen av risiko vil være avhengig av hvordan man eksponeres for risiko.

Manglende følelse av kontroll, alvorlighetsgraden av konsekvensene og hvem som rammes er noen faktorer som vil øke følelsen av risiko. Frykten for uønskede kjemikalier i maten scorer høyt på disse faktorene; å bli eksponert for giftstoffer via maten er en ufrivillig risiko med potensielt alvorlige konsekvenser. Når konsekvensene i tillegg kan ramme våre barn blir risikofølelsen ytterligere forsterket.  En vanlig måte å reagere på er å unngå det som oppfattes som risikabelt. Dersom man tror at det å ikke spise fisk er sunnere enn å spise  fisk, vil man gjerne kutte ned på fiskespisingen.

Fra et helsemessig synspunkt inneholder et norsk kosthold for mye mettet fett, sukker og salt, og for lite av matvarer som grove kornprodukter, grønnsaker, frukt og fisk. I tillegg til næringsstoffer inneholder dessverre maten vår også uønskede miljøgifter simpelthen fordi disse er tilstede overalt i miljøet. Dette gjør ikke nødvendigvis maten vår farlig. Et grunnleggende prinsipp i læren om giftstoffer er at alle stoffer er potensielt giftige og at det er mengden man får i seg som avgjør om stoffet vil ha negative effekter eller ikke. Spørsmålet er altså hvor mye kan vi tolerere å få i oss? For å vurdere om maten er trygg beregner man et tolerabelt ukentlig inntak for stoffene som studeres. Dette er den mengde stoff en person kan spise ukentlig livet igjennom uten fare for negative helseeffekter.

For å komme frem til denne verdien bestemmer man først nulleffektdosen for det aktuelle stoffet. Dette er den høyeste dose som kan spises av et stoff uten at det gir noen helseskade. For å fastsette tolerabelt ukentlig inntak deler man i tillegg nulleffektdosen på en sikkerhetsfaktor, som for eksempel kan være 100. Dette gjør at det tolerable ukentlige inntaket blir 1/100 av den dosen som ikke har negative effekter. Dette betyr at dersom man skulle overstige inntaksgrensen så er det ikke slik at det automatisk blir farlig, men man reduserer sikkerhetsmarginen litt.

Et ensidig fokus på de uønskede stoffene kan imidlertid gi et skjevt bilde av risikoen ved å spise mat. Da bør man i tillegg gjøre en risiko-nytte analyse der man veier ulemper med uønskede stoffer opp mot fordelene ved næringsstoffer i en matvare. Slike vurderinger har blitt gjort på for eksempel fisk, frukt og grønnsaker, og man har kommet frem til at de helsemessige fordelene oppveier ulempene.

Hvis oppslagene om den potensielle risikoen ved sjømat gjør at vi erstatter den med mer av mat som kostholdet vårt allerede inneholder for mye av kan vi ironisk nok ende opp med et kosthold som totalt sett blir mer usunt og kan være risikabelt for helsen. Kort sagt: risikoen blir rett og slett risikabel.

Kronikken sto på trykk i Fiskeribladet Fiskaren onsdag 28.august.

Tips en venn

Avbryt

Eposten er blitt sendt

Footer