Foto: Bjørn Tore Lunestad

Marint oppdrett av cobia har for første gang lukkast på Cuba. Kompetanse og teknologi frå Norge har vore viktig undervegs.

Av Bjørn Tore Lunestad

Cuba har i den siste tida ofte vore i nyheitene i samband med endringar i den nasjonale og internasjonale politiske situasjonen. Mindre kjend er det nok at Cuba og Noreg har eit samarbeid på akvakulturområdet. I 2011 vart eit nytt femårig norsk-cubansk prosjekt sett i gang. Målet er å etablere bærekraftig marin akvakulturaktivitet på Cuba, ved hjelp av cubansk og norsk kompetanse og teknologi.

Landet har allereie oppdrett i ferskvatn, men volumet er berre på om lag 30 000 tonn årleg, hovudsakleg med artar som karper, tilapia og maller (catfish). Det pågåande prosjektet har som sitt ambisiøse mål å dekke alle komponentar som må være til stades for å drive marint oppdrett. Dette inkluderer å velje ein eigna art, finne god lokalitet, skaffe merdar og anna naudsynt oppdrettsustyr, og byggje klekkjeri og stamfiskanlegg. Ein må og skaffe eigna fôr, drive opplysning om cobia, organisere slakting, prosessering og distribusjon. For at prosjektet skal vere starten på noko langsiktig, må ein ikkje minst byggje kompetanse på brei front innan marint akvakultur, inkludert å utdanne studentar ved universitetet.

Ei særleg utfordring når det gjeld val av lokalitet er dei årvisse tropiske syklonane som kan treffe Cuba. Etter ein gjennomgang av aktuelle faktorar, som djupne, vind og bølgjetilhøve, straummønster, oksygenmetting, infrastruktur og konkurrerande aktivitet, fall valet på Grisebukta (Bahia de Cochinos). Denne bukta er om lag 25 kilometer lang og 8 km brei i opninga, og ligg godt skjerma for dei mest aktuelle vindretningane. Grisebukta skulle vera godt kjend frå historiebøkene.

Val av oppdrettsart fall på cobia (Rachycentron canadum). Dette er ein aktiv, mager rovfisk med kvitt kjøt. Fisken vert rekna som ein av dei viktigaste artane for oppdrett i sjø i tropiske strok, som deler av Asia, USA og Karibia. Den er relativt robust, veks fort og kan bli over 50 kilo og opp mot to meter lang. Noreg sitt bidrag i prosjektet har faktisk gjort det mogeleg å hauste første runde med cobia i slutten av august, og fisken vil då ha ei snittvekt på tre til fire kilo.

Ein viktig faktor som set grenser for framtidig auke i berekraftig fiskeoppdrett også på Cuba, er tilgangen på marine råstoff som feitt og protein til fôrproduksjon. Cuba har ikkje store marine bestandar som er eigna til fôrråvarer, og bruk av alternative animalske eller vegetabilske råstoff er ein føresetnad for framtidig produksjonsvekst. Mellom anna kan ein nytte rapsplanten som feittkjelde og soyaplanten som proteinkjelde i fôret. Her bidreg Norge med kunnskapen om at oppdrettsfisk ikkje treng råstoff, men næringsstoff. Cuba er heldig sidan dei har god tilgang på dyrkbar jord. Om lag 30 prosent av landarealet kan nyttast til landbruksformål, mens det til samanlikning berre er tre prosent av Noregs areal som er rekna som mogeleg å dyrka.

Sjølvsagt er det for tidleg å vite korleis oppdrett av cobia på Cuba vil utvikle seg framover. Alt no kan ein likevel seie at med norsk hjelp har ein lukkast med å produsere den første runden med cobia. I første omgang vil den produserte fisken erstatte importert fisk i turistsegmentet, men på lang sikt vil marint oppdrett kunne bidra til auka sjømatkonsum på Cuba. Globalt sett utgjer sjømat ein viktig del av eit balansert kosthald, og cobia vil til dømes bidra med viktige næringsstoff som marine omega-3 feittsyrer, protein og mineral. Dette gir viktige bidrag til god ernæringsstatus og vil verke positivt inn på folkehelsa på Cuba.

 

Trykt i Fiskeribladet Fiskaren 29.07.15

Tips en venn

Avbryt

Eposten er blitt sendt

Footer

Fôringsmaskin sender fôret ut i en merd.

Sirkulær økonomi er to ord som vi hører oftere og oftere. Er det nytt? Nei.

Av forskningssjef Robin Ørnsrud og forskningssjef Erik-Jan Lock

Reiser du til Kina, stedet der akvakultur sannsynligvis oppsto først for flere tusen år siden, finner du metoder som er prakteksempler på sirkulær økonomi. Der har de dyrket gresskarper i dammer og når fisken ble høstet, brukte de slam fra bunnen av dammen til å gjødsle plantene mellom dammene. Gress som vokste der ble igjen til fiskefôr og bladene fra trærne ble fôr til silkeorm. Når silkeormene ble pupper, ble de høstet og kokongene ble til silke og larvene fra kokongene ble fôret til fiskene igjen. Dette viser en type sirkulær økonomi som produserer produkter underveis (fisk og silke) og der råvarebruk, avfall, utslipp og energiforbruk blir redusert til et minimum.

I dag produserer vi mat i en mye større skala og vi har kanskje tapt noe underveis. Mat og fôringredienser blir importert fra den andre siden av verden og vi sender våre produkter ut igjen. Det er ingen tvil om at dette kan være et effektivt system, men det er også et sårbart system. Den dramatiske befolkningsveksten vi har sett de sist tiårene skaper et enormt press på ressursene og økosystemet. Matsikkerhet, det å skaffe nok mat til verdens befolkning, står derfor høyt på agendaen i Norge og EU. En sirkulær økonomi kan bidra til økt matsikkerhet.

Havbruksnæringen har i dag et økende behov for fôrråvarer, både i form av protein og fett. De viktigste ingrediensene i fiskefôr er vegetabilske produkter, som soya. De transporteres fra andre verdensdeler for å bli til norsk fiskefôr. I fremtiden kan insektprotein bli en viktig ingrediens i dyrefôr. Insekter er meget gode til å omdanne organisk avfall til verdifulle proteiner som vi kan bruke i dyrefôr. Dette gjelder spesielt fôr til fisk og fjørfe, som også spiser insekter i sitt naturlige miljø. Når vi tenker på at store mengder brukbar mat rett og slett blir kastet som avfall i dag, og at insekter kan spise dette avfallet, så har man et godt utgangspunkt for en bedre utnyttelse av denne ressursen.

Men det stopper ikke der. Avfall fra fiskeoppdrett, som fôrspill og avføring fra fisk, har tidligere blitt sett på som et miljøproblem og ikke en ressurs. Man kan imidlertid ta vare på de verdifulle næringsstoffene gjennom såkalt multitrofisk akvakultur. Det betyr at avfallet fra fiskeoppdrett blir utnyttet til produksjon av skjell og makroalger som tare. Skjell og tare kan vi deretter utnytte som en fôrressurs, og kanskje også som menneskemat? En annen variant er at vi bruker slam fra settefiskanlegg som jordforbedringsmiddel for å øke produksjonen av mat på land.

En slik sirkulær økonomi skaper imidlertid også nye utfordringer. Vi vet at matskandaler kan oppstå på grunn av forurensing av fôr til produksjonsdyr. Både forurensende kjemikalier og smittestoffer kan overføres via fôr til husdyr og til slutt til konsumenten. Det er derfor viktig å sikre at fôr til matproduserende dyr er trygt å spise slik at man unngår negative konsekvenser i resten av matkjeden. Det betyr at man må ha kontroll på hvilke risikofaktorer som er til stede i en slik kjede, for eksempel tungmetaller fra insekter fôret med tang eller algegifter fra blåskjell.

Men at vi må tenke nytt for å produsere nok mat i framtiden er tydelig. Derfor forsker vi på nye fôrressurser i en sirkulær økonomi, og hvordan disse vil påvirke produksjonsdyret og til slutt konsumenten. Også i fremtiden skal maten på middagsbordet være næringsrik og trygg!

Denne kronikken sto på trykk i Fiskeribladet onsdag 22. november 2017.